Det var ingen der. Ingen mennesker. Bare en liten hund. Den bjeffet ikke. Den snudde seg ikke mot henne engang. Den drev med sitt. Noen ganger snuste den lenge ett sted. Som om den tenkte seg om. Så gikk den videre til neste stopp.
Parken var stor. Og høstkledt. Det luktet råttent. Og kaldt. Mest råttent.
Det kommer en mann. Hunden bjeffer skarpt. Han hopper opp. Rekker bare opp til knærne på mannen. mann prøver å komme seg bort fra hunden. Han sier nei. Han rygger. Prøver å børste bort hunden. Til slutt blir hunden lei. Den snuser seg videre. Mannen forsvinner.Det blir stille.
Hvis hun lytter. Kan hun høre lyden fra byen. Det er som en jevn dur. Ikke høy. Jevn.
Hun hører at barna kommer før hun ser dem. Det er fire barn. De har med seg moren sin. Eller kanskje det er en dagmamma. Eller tante. Hun vet ikke hvem de er.
Hunden bjeffer høyt. Barna sier "så søt". De vil klappe hunden. "La hunden være". Damen vil ikke at de skal klappe hunden. Hun ser seg rundt. Og spør hvorfor ikke eieren er der. Hunder skal ikke gå løs i parken sier damen. Kanskje den har stukket av.
De forsvinner.
Hun er alene i parken. Bare henne og hunden..
:)God adventstid og en klem fra Torunn
SvarSlettDu skriver bra, fortsett med det!!!
SvarSlettSå fint at du synes det :-) Tusen takk
SvarSlettFin liten tekst. For meg handlet den om ensomhet.
SvarSlettBjørn
Det gjør den for meg også..
Slett