Meta

Hun har satt seg ned foran datamaskinen. Hun hadde vært så glad. Og stolt. Da hun kjøpte den. Hun har ikke penger. Ikke egentlig. Betalt på avbetaling. Rentefritt hvis hun betaler innen tre måneder. Om tre måneder er det jul.

Det er høstvær ute. Høy. Blå. Himmel. Turen over myrene kommer til å bli vakker. Hunden sover i kroken sin. Den bjeffer små bjeff. Beina rykker. Som om den løper over myrene allerede. På barfrost. Hun kjenner at det stikker litt i henne. Hører legens ord. Progressivt forløp. Ingen utsikter til forbedring.  Hvor god tid har hun? Har hun dårlig tid. Blir det ski til vinteren? Hun reiser seg. Ser ut av vinduet. Hun setter på te-vann. Kjenner at hun er utålmodig. Irritert over sin egen mangel på struktur.

Leiligheten er liten. Et lite soverom. Stue med liten kjøkkenkrok. Bad. Hun trives. Føler seg trygg. Husleien er lav. Skogen ligger tre minutter unna. Hun vet at hun må finne noe annet en gang. Noe større. Noe som er mer passe. Hun fyller vann i tekanna. Hun har arvet den. Hun er glad i den tekanna. Hun varmer for mye vann. Det gjør hun bestandig. Kanskje fordi hun liker ventetiden. Stå ved vinduet. Liker å ikke å gjøre noe annet. Bare vente på at tekanna skal pipe. Det er kanskje også et eksempel på at hun er lat. Hun lurer på om skrivingen går bedre hvis hun finner frem papir og blyant. Det er stille. Noen ganger hører hun en bil som kjører forbi. Noen slenger døra hardt igjen nede i gangen. Hun åpner skuffen og finner frem en blokk. Og en penn. Skriver dato og sted øverst på arket. Skriften er styggere enn i fjor. Det komme til å gå nedover med finmotorikken din. Sa legen. Egentlig motorikken din generelt. Finnes det ingen medisiner. Hadde hun spurt. Med lav stemme. Hun krøller arket. Det er bedre å bruke pc. Raskere. Mer effektivt. Maskinene har gått i hvilemodus. Det danser rare former over skjermen. Tekanna piper. Den høres akkurat ut som skjæreunger i reiret. Før de har lært å fly. De er bittesmå. Ligger bare og piper på skjærevis etter mat. En gang måtte hun drepe åtte skjæreunger. Nå finnes det åtte færre skjærer. I verden. På grunn av henne. Hun skjenker varmt vann i koppen. Når hun legger teposen oppi. Bobler den opp. Blir til en pute. Det lukter godt. Kjent. Trygt. Hjemlig.

Hun tenker at hun skal skrive om en kvinne. Som har drept sin far. Kvinnen angrer ikke på noe. Hun tilstår absolutt sin skyld. Hun sier at det var fortjent. Kvinnen i historien er utrolig vakker. Og klok.  Kvinnen i historien hennes heter Eve. Hun er halvt amerikansk. Moren er død.

Beate plasserer datamaskinen på fanget. Den ligger fint der. Hun er klar. Hun vet at det ikke blir noen tekst hvis hun skal skrive for hånd.

Hunden reiser seg. Strekker på seg. Tasser mot henne. Den vil så gjerne ligge i sofaen. Ved siden av der hun, Beate, sitter. Hunden har fått sitt eget teppe. I et hjørne i sofaen. Beate sukker. Vet at hun egentlig skal være sjef. Vet at hunden kommer til å få viljen sin. Skriveprogrammet ligger klart. Et trykk. Inne. Hvit side. Som skal fylles. Hun bestemmer seg for å ikke gi seg før hun har skrevet minst to sider. Hun prøver å tenke seg Eve. Hvordan hun er. Hva hun føler når hun dreper sin far. Kanskje det var litt det samme som hun, Beate følte. Da hun drepte skjæreungene? Hun tenker tilbake. Ungen hadde vært veldig små i hendene hennes. En av dem hadde stirret på henne. Lenge. Så hadde den laget den pipelyden som likner på tekanna. Da hadde hun vridd nakken på fugleungen. Sånn at det kommet lite knekk. Det var som å brekke en pinne. Jeg trenger å gjøre Research på dette. Det er ikke det samme. Å drepe en stor mann. Er noe annet enn å brekke nakken på åtte skjæreunger. Hun noterer «Research» øverst på det hvite arket.

Det kommer et pling. Mobiltelefonen ligger i vinduskarmen. Hunreiser seg og går to skritt bort til vinduet. Tar telefonen. Går to skritt tilbake til sofa mens hun finner frem meldingen. Sukker. Sender STOPP til et nummer. Sånn. Nå er det fredelig og fint. Nå skal det skrives. Det verker. I kroppen. Kjennes ut som tannverk. Vanskelig å tenke. Joda. Sa legen. Alle de årene siden. Det finnes medisiner vi kan prøve ut.

Hun ser på det hvite arket. Det står Research. Og dato. Ingenting annet. Kanskje ideen om Eve som har drept faren sin egentlig er en ukebladnovelle idé? Hun burde egentlig sette opp en slags disposisjon. Over hva hun har tenkt. Er det novelle? Er det egentlig en bok? Hva skal det handle om? Hun prøver å legge bort Eve som har drept faren sin. Det er en typisk ukebladnovelle. Hvis det er noe i det hele tatt. Hun reiser seg. Går de femten skrittene til badet. Dessuten sa legen. Det finne symptomatiske medisiner. Ok? Hadde hun spurt. Hun så at han ble annerledes. Sikrere. Skrev ut et par resepter. Ville at timen skulle være over. Men de som kan gjøre meg frisk da? Hadde hun spurt. Egentlig er det ingen. Men det finnes et forsøk akkurat disse dagene. De er ikke kommet i gang enda. Et forsøk? Hadde hun spurt. Hun hørte selv at håpet gjallet i det grønnhvite rommet uten håp. Du får nok dessverre ikke plass akkurat i det forsøket. Vi er litt sene med å søke deg inn. Hun hadde plukket modellen hans fra hverandre. Den han likte å vise henne. Hjernemodellen. Den hadde seks deler. Hun reiste seg. Uten å si noe gikk hun. Lukket døra litt hardt og bestemt igjen. Hjernemodellen lå igjen. I seks biter.

Telefonen hennes ringer. Hun skynder seg ut fra badet, vasker ikke hender. Tar telefonen. Nei takk. Ikke interessert. Sier hun og trykker av. Teen er litt kald. Det gjør ingenting. Om sommeren drikker hun iste. Om høsten kan teen godt være lunken. Egentlig hele året. Men spesielt om høsten. Hun klikker seg inn på Internettet. Sjekker mail. Og Facebook. Ingenting til henne. Hunden hopper ned fra plassen sin i sofaen. Rister på seg. Kanskje de skal ta seg en tur ut?

Når hun kommer inn fra en tur ut, vet hun at hun har en god idé. En tekst som skal handle om en gammel dame som har mistet hunden sin. Eller kanskje hunden har blitt stjålet. Det er selvfølgelig en av disse små hundene. De er verdt masse penger. Det er romfolket som har stjålet hunden. De er lei av å tigge. De vil selge hunden, og sende pengene til dem hjemme. Eller kanskje de har kidnappet hunden til den gamle, søte damen? Hun får et brev i posten med krav om løsepenger. De sier de kommer til å torturere hunden. Viss hun ikke betaler dem tjue tusen kroner. Kanskje tjue tusen er urealistisk? Hvor mye vil egentlig noen betale for at sin egen hund ikke skal torturers? Hvor mye ville hun betalt? Hun har ikke tjue tusen.

Hun kjenner at hun er sulten. Kjenner at hun ikke like å spise alene. Hun har ti flasker vin i skapet. På vinmonopolet er de flinke. De smiler til henne. Og snakker. Spør hva slags mat hun skal bruke vinen til. Ofte sier hun at hun skal ha Gjest. Beskriver meny. Får anbefalt en vin som er skreddersydd menyen hun aldri kommer til å lage. Hun har ikke gjester. Nå er det ti flasker vin i skapet. Kanskje hun skal åpne en flaske i dag? Vanligvis gir hun bort flaskene. Til bursdager. Jul. En ekstra liten oppmerksomhet fordi hun har glemt noen eller noe. Hun glemmer mer enn hun pleier. Kognitiv svikt. Snakket de om på sykehuset. Det finnes måter å organisere dagen på. Som gjør det lettere. Sa de som ikke visste hvor hjelpeløs hun følte seg. Og redd. Og liten. Hun hadde forklart at hun hadde begynt å gå seg bort. På steder hun er kjent. Godt kjent. HeleLivetKjent. Plutselig ante hun ikke hvor hun befant seg. I begynnelsen var hun blitt redd. Etter hvert lærte hun at det handlet om å stoppe. Stå stille. Så husket hun etter hvert. Ikke bli redd.

Ta det med ro. Hadde legene sagt. Hvil deg. Ikke tren for hardt. Ikke bær tungt. Hun kjente at det var feil. Kroppen er laget for å brukes. Insisterte hun. Og gikk. Tur med hunden. Pakket sekk. Termos med te. Ei skive i matpakkepapir. Gikk hundre meter. Satte seg ned. Tok en kopp te. Hvilte seg. Gikk hundre meter til. Spiste brødskiva.  Drakk litt te. Gikk tilbake i et strekk. Når hun kom hjem, måtte hun hvile. Hun orket ikke dusje. Hvis noen spurte. Hva hun gjorde. Sa hun at hun hadde vært på tur. Sånn gikk dagene. Etterhvert orket hun litt lenger. Hun husker enda følelsen. Da hun stod øverst i bakke. Kanskje fem hundre meter hjemmefra. Bratt. Steinete bakke. Svett og sliten hadde hun satt seg ned. Og grått. Etter det hadde hun sluttet helt å høre på hva legene sa. Hun gjorde som kroppen sa. Forsto at det var galskap. Gjorde det likevel. Hun tenker på skjæreungene igjen. Vil så gjerne ha dem med i teksten. Kanskje den gamle damen har et skjærereir?

Kjøleskapet har ikke spennende ting. Ikke i dag heller. Leverpostei på boks. Makrell i tomat. Hvitost. Saltpølse. Jordbærsyltetøy. Hun skjærer to skiver. Smører smør på den som ikke skal ha leverpostei. Legger agurk på leverposteiskiva. Passer på at skivene ikke kommer for nære hverandre. Hun er ikke så glad i leverpostei med syltetøy. Skjenker et stort glass melk. Det går nesten ikke an å se at glassene er av plastikk. De likner på glass-glassene fra Ikea. Plastikk knuser ikke når de faller på gulvet. I begynnelsen hadde hun prøvd å late som om det ikke var noe problem. At hun knuste så mye. Etter hvert hadde hun bestemt at det fikk bli plastikk. Det ble for mye glass på gulvet. For mye krefter som ble brukt. Til å tørke opp. Hun tenker seg om. Det er lenge siden noe har knust nå. Kanskje et helt år? Hun husker ikke. Progressivt forløp. Tenker hun. Ikke når det gjelder knusing, iallfall. Hun bestemmer seg for å stikke innom Fretex en dag. De pleier å ha fine ting. Til en billig penge. Hun vil kjøpe seg to pene vinglass. Tanken på vinglassene gjør henne glad. Hun spiser og gleder seg til Fretex handling. Kanskje hun kan finne inspirasjon til teksten på Fretex? Der har forskjellige mennesker levert fra seg ting. Ting fra et liv som er levd. Noen av tingene er kanskje fra et ekteskap som er slutt. De giftet seg nok for unge. Visste ikke hvor krevende det egentlig er å leve sammen. Kanskje de fikk et barn eller to. Kanskje et av barna døde. Det er vanskelig å bære store sorger sammen. Det har hun lest. Det var nok Henne som gikk med tingene til Fretex. Han orket ikke. Han orket ingenting etter at barnet døde. Ikke å snakke med Henne heller. Beate er mett. Og gladere enn på en stund. Hun har en plan. Hun skal ta seg tur på Fretex. Og finne inspirasjon. Til en tekst. Og to fine vinglass. I glass.

Hun har spist ferdig. Og vasket opp. Nå er alt klart til å sette en ramme. For teksten skal hun levere inn. Hun stirrer på kalenderen. Hun har fremdeles god tid. Da hun studerte, pleide hun si at hun jobbet best under press. Det var løgn. Hun jobber ikke best under noen ting. Hun er bare dårlig på å sette i gang. Hun kunne gått på Fretex i dag. Hun kunne tatt bussen. Hun vet at hun må planlegge bussturer. De koster krefter. Kanskje hun skal planlegge en busstur i morgen? Hvorfor er jeg så sliten hele tiden? Hadde hun spurt legen om. Det er helt vanlig når det gjelder dette hadde legen svart. Ingenting å gjøre med. Man lærer seg å leve med det. Hadde legen sagt. Hvem er «man»? Hadde hun spurt. I dette til felle er «man» deg. Hadde legen svart. Og sett på klokka.  Historien om dama med hunden er egentlig god. Tenker Beate. Det er mange som kan like eldre damer. I alle fall hvis de ikke er sure. Eller frekke. Jeg har lagt merke ti at en del eldre damer er litt frekke. Den eldre dama i teksten skal ikke være frekk. Kanskje det er bedre hvis hun er en dame på Beates egen alder? Med hund. Som blir stjålet av romfolket. Som vil ha løsepenger. Ellers sier de at de torturerer hunden til døde. Det er mange på Beate sin alder som har små hunder. De puttes i vesker. De er med inn på butikken. Det er nok ikke så veldig lett å kidnappe en liten hund. Beate ser på sin egen hund. Den er ikke så liten. Hun bærer varer for Beate. Og trekker på ski. Før pleide de å sykle sammen. Nå er det farlig å sykle. Selv om hun bruker hjelm. De små. Helt plutselige takene med svimmelhet gjør at sykkelen er satt bort. Kanskje for godt. Hunden var glad i å løpe ved siden av sykkelen. Det var god mosjon. For Beate også. kanskje hun skal prøve sykkelen til Fretex i morgen? Hun trenger ikke sykle så fort. Det er ikke langt. Hvis det ikke går. Kan de ta bussen hjem.  Sånn skal det bli. Hun vil vente med å skrive til etter Fretex. Hun vet at det vil komme mange historier til henne der. Blant alle tingene. I morgen begynner historien.

Hun sitter i sofaen igjen. Håret er nyvasket. Hun ble svett etter turen til Fretex. Turen gikk fint. Ingen svimmeltak. Hun syklet ikke så fort. Det hadde kjentes berusende å sykle nedover. Bare å sitte på sykkelen. Ikke redd. Hun hadde ledd. Glad latter ut i verden. Hunden fikk være med inn på Fretex. Hun hadde ikke hatt lyst til å la den vente på gata. Tenk hvis noen tok den med seg? Hun hadde fnist litt inni seg. Og tenkt overmodig at den ideen om hundenapping var skikkelig dum. Ingen ville synes en sånn historie var verd å lese. På Fretex hadde de vært hyggelige. Spurt om hun ville ha hjelp. På en vanlig dag ville hun sagt ja. I dag hadde hun sagt at ellers takk. Jeg titter bare. En lampeskjerm kommer fra noen som liker makramè. En dame. Beate tror nok hun kjøpte skjermen da de brant bh og ville ha skattefradrag på tamponger og bind.

Hun finner et middagsservise. Det serviset var nok en bryllupsgave for førti år siden. Hun ser bryllups-paret for seg. I stilige, tidsriktige briller og rart hår. Kanskje de fremdeles er gift. Hun bestemmer meg for at det er de. Lykkelig gift.

Diger kaffekopp. Kaffekoppen kommer nok fra noen som likner litt på Beate, som fikk koppen av en kjæreste, da alt var fint. Så ble alt over, og hun orker ikke ha koppen, selv om hun var veldig glad i den.

Vaffeljern som tilhørte en dame som stelte for mann og barn. Da barna ble voksne ville hun ta utdannelse i psykologi, så ble det ikke tid til å steke vafler mer.

To flotte vaser som tidligere pleide å være i sommerhuset til en alenemor på sekstitallet. Naboene syntes hun var vel frigjort. Kjøkkenbord som man kan velge om skal være trekantet og lite, eller firkantet og litt større. Beate tror de som eide det har dødd. De var tvillinger og levde hele sitt liv i samme hus. Noen ganger var de uvenner, og da slo den ene tvillingen sammen bordet. Sånn at de måtte spise hver for seg. De kunne være uvenner i ukevis, men ble alltid venner igjen til slutt.

Beate glemmer tid og sted på butikken. En dame kremter forsiktig og sier at de skal stenge snart. Og for en vakker hund. Beate blir flau. Beklager. Spør om de har vinglass. Damen viser henne. Beate velger fort to vinglass. De er romslige. Den hyggelige damen pakker dem nøye inn i silkepapir. Beate sier at hun sykler. Damen finner frem en eske. Sånn sier hun. Nå ligger glassen trygt. Beate takke og skynder seg ut. Sykkelen venter trofast der hun satte den fra seg. Verden er vanlig, Med biler og mennesker og trafikklys. Den stille roen inne i bruktbutikken kjennes uvirkelig. Sykkelturen hjem er tyngre. Hunden som egentlig skal trekke er sliten. Beate er også sliten. Hun blir svett i bakken. Går av sykkelen. Lurer på om det var dumt å ta sykkelen likevel. Når hun kommer hjem orker hun å gå rett i dusjen.

Hun setter seg i sofa. Inviterer hunden opp ved siden av seg. Koser den fort noen ganger bak ørene. Jeg tror vi må komme oss ut i verden litt oftere. Hvisker hun ned i nakken til hunden. Den ser på henne med triste øyne. Nå skal det iallfall skrives. Sier Beate ut i rommet. Og åpner pc. Skriver dato.

Slitenheten henger i kroppen hennes. Hun trenger antagelig litt mat. Hun rister litt oppgitt på hodet. Etter alle disse årene med sykdommen får hun det fremdeles for seg at mat hjelper. Innerst inn tror hun at det er gjort en fryktelig feil.  Noen har byttet om på prøvesvarene. Hun feiler nok bare en bagatell. Noe som kan fikses.

Innerst inn vet hun også at hun ikke er lat. Hun vet at hun går på. Med det hun orker. Hun vet at når smertene kommer er det ikke noe sted å gjemme seg. Hun har blitt flink til å puste. Flink til å ha rett fokus. Flink. Man blir sliten av flink. Også i dette tilfellet er «man» Beate selv.

Hun reiser seg. Litt utålmodig. Plukker kylling ut av fryseren. Kjøpt på halv pris. På snobbebutikk. Der er det ingen som tar varene på halv pris. Bare Beate. Hun har ikke råd til å være snobb. Ikke lyst heller. Økologiske kyllinglår. Naturell. Hun liker å krydre selv. Hun tenker på de fine vinglassene hun har kjøpt. Og prøver å huske om hun har rødvin som passer til kyllingen. I skapet står de på rekke. Ti flasker. Ti imaginære menyer. Ti imaginære selskaper. Hun tar en flaske på måfå. I kveld skal det blir selskap. Hun har store ting å feire. En sykkeltur er ikke hverdagssaker. Hun angrer på at hun ikke har invitert noen. Hun tenker seg om. Hun vet ikke riktig hvem hun skulle invitert. Hun lager en skål med havregryn. Melk og syltetøy. Når hun har spist skal hun hvile litt. Så skal hun skrive. I kveld er det selskap.  

Hun prøver å gjenkalle den gode følelsen hun hadde på bruktbutikken. Alle tingene som noen hadde brydd seg om.  Hun reiser seg og pakker ut vinglassene hun faktisk kjøpte.

Hun har sovet. Hun sov dypt. Det kjennes fint. Mens hun våkner strekker hun skikkelig på kroppen. Bestemmer seg for å sykle. Litt oftere.  Hun står opp. Setter på vannkanna. Litt te. Så skriving. Det er nok lurt at du slutter å jobbe sa de den gangen. Du er ikke så interessant for en eventuell arbeidsgiver. Og du blir jo ikke bedre. Snarere tvert imot. Beate kjenner fremdeles på raseriet. Og sorgen. Ingen har bruk for deg nå. Kommunelegen sine ord. Hun selv som sto på gata etterpå. Og gråt. Vannkanna piper. Som skjæreungene. Hun skjenker vann i koppen. Legger opp i en tepose. Den blir til den fine te-puta. Som lukter godt. Trygt. Hun ser på koppen sin. Den er kjedelig. Hun angrer på at hun ikke kjøpte den store. Fine koppen. Hennes kopp er ikke en kopp å bli glad i. Det er en kopp man ikke bryr seg om. Jeg bryr meg ikke om denne koppen. Retter hun. Jeg. «Dette er en ung kvinne med en svært alvorlig nevrologisk lidelse». Ordene står i en legeattest. De er som brent i henne. Legeattesten handler om henne. Ung kvinne. Denne unge kvinnen. Dette er en ung kvinne. Det var noen år siden. Hun hadde sluttet å føle seg ung lenge før. Alle årene før. Jeg er syk. Hadde hun insistert. Det er noe som er galt. Hundre prøver. Hundre sanser. Hundre håp. Så. Ingenting. Bare frykt. Redd. Redd. Redd. Det smeller i en dør nede i gangen. Hunden spretter opp. Kommer med et bjeff. Du må gå og legge deg. Sier Beate.

Hun liker idéen med de to brødrene godt. Hun ser dem for seg. De bor i det huset de vokste opp i.  Foreldrene er døde. Brødrene selv er ikke så unge. De er tvillinger. Eneggede. En gang for mange, mange år siden hadde den ene en kjæreste. Hun greide å se forskjell på dem. Nesten ingen andre greide det. Den ene tvillingen hadde vært misunnelig. Han hadde følt seg utenfor. Tvillingen som hadde en kjæreste pleide å skryte. Av hva han pleide å gjøre sammen med kjæresten sin. Mye av det han fortalte var ikke helt sant. Kjæresten oppdaget at han fortalte usanne historier. Hun ble sint. Etter det er det ingen av tvillingene som har hatt noen kjæreste. Beate tenker seg om. Kanskje alle som leser dette vil tenke at hun. Beate ønsker seg en kjæreste? Etter at sykdommen kom, er kjæreste vanskelig å tenke på. Denne unge kvinnen har en svært alvorlig nevrologisk lidelse. Hvem vil frivillig ha en svært alvorlig lidelse i livet sitt? Kanskje hun skal gjøre sånn at den ene tvillingen har en svært alvorlig nevrologisk sykdom? Kan bare en ha en sykdom og ikke den andre? Hun skriver «Research: Kan en tvilling ha en nevrologisk sykdom, og den andre ikke. NB eneggede.» Hun kjenner at hun liker tanken på å skrive om disse tvillingene. De er nok litt ensomme. Men de har jo hverandre. Hun tenker på det bordet hun så på brukt butikken. Hun ser dem for seg. De spiser frokost sammen.  Utenfor vinduet har de et skjærereir. En dag tar katten foreldrene til ungene. For at ikke skal sulte i hjel må de drepe ungene. Noen ganger blir de uenige. Og det gamle raseriet og misunnelsen tar tak. Da spiser de hver for seg en stund. Hvis Beate lar den ene tvillingen har en svært alvorlig lidelse. Kan han bli syk. Mye sykere enn de har sett for seg. Så syk at han må ha pleie. Det er rørende å lese om at den andre tvilling broren hjelper sin syke bror med å vaske seg og komme seg på do. Beate stopper. Dette er ukeblad igjen. Kanskje hun ikke kan noe annet?

Det begynner å bli kveld. Hunden må en tur ut. Beate setter på stekeovnen. Da er den klar til kyllingen når de kommer tilbake. Hun kjenner at det er kaldere. Refleksen må på. Hunden trasker avgårde. Ser seg om etter katter eller ekorn. Trærne begynner å få fine farger. Hun vil ha en tur i fjellet før det blir vinter. Neste år vet ingen noe om. Hun holder tanken. Vet at hun har tenkt den mange ganger. I begynnelsen følte hun det umulig å planlegge noe. Hun planla ikke til dagen etterpå engang. Nå tør hun planlegge. Neste sommer er det sydentur med Foreningen. Hun har meldt seg på. Hun vet at hun ikke kommer til å dra. Hun vet at hun får legeattest når den tiden kommer. Hun liker å ha muligheter åpne. Kanskje hun skal dra. Hun vet ikke. Hunden gjør seg seg ferdig. Beate plukker opp hunde-bærs. Vrenger posen rundt bærsen. Akkurat det hun skal rette seg opp kommer en syklist. Han sykler nesten på henne. Beate skvetter. Uten å tenke seg om. Slenger hun posen med hunde-bærs etter syklisten. Den treffer han på ryggen med et lite dumpt smell. Beate kan ikke forså hva det er hun har gjort.  Syklisten roper til ryggen hennes. Hun går rolig videre. Kjenner seg våken. Sterk. Modig.

 Beate låser seg inn i gangen. Låser døra etter seg. Det tryggeste er å ha ytterdøra låst. Døra til sin leilighet også. Hun liker låset dører. Det er trygt. Stekeovnen er varm. Beate krydrer kyllingen. Bare salt og pepper. Hun liker det enkelt. Skjærer opp litt tomat hun har liggende. Legger alt i en den stor ildfaste formen. Inn i ovnen. Setter på vann i en gryte. Til ris. Hun krymper seg. Ilingene i ansiktet. Det er helt vanlig. Ikke farlig. Hadde legen sagt. Hun spurte om han visste hvordan det kjentes. Det er godt beskrevet litteraturen. Hadde han sagt mens han så på klokka. Så hadde han skriblet en ny resept. Sees om ikke så lenge. Hadde han sagt. Reist seg. Slik han pleide. For å signalisere at timene var over. Ilingene pleide å gi seg etter femten minutter. Noen ganger en halv time. En gang en hel natt. Da hadde hun blitt redd. Ingen kan leve med dette. Hadde hun tenkt. Hun levde fremdeles. Hun åpner vinflasken. Skjenker vin i det nye glasset. Det ser vakkert ut. Mørkerød vin. I sjenerøst glass. Hun ser seg rundt. Finner et stearinlys. Tenner på. Slukker det skarpe tak-lyset. Ser seg rundt. Fint. Trygt. Hjemmekoselig. Vinen smaker godt. Stek-ovnen gir fra seg en liten og lav kneppelyd. Hun kjenner at lyden gjør henne rolig. Det lukter godt. Hun tar ut asjett og bestikk og serviett. Dekker bordet. Tenner telys. Gleder seg til mat. Kommer på at hun har glemt å legge i risen. Skrur fort av stekeovnen og legger ris i det kokende vannet. Hun ser på hendene sine. Synes de ser ut som sterke hender. Til å Stole På Hender. Likevel er de ikke det lenger. De svikter.   Risen er ferdig. Maten er klar. Hun forsyner seg. Skjenker mer vin i glasset. Tenker på de to brødrene. Tenker på hvor lite hun vet om tvillinger. Jeg må skrive om noe jeg kjenner. Noe jeg har følt.  Jeg har ikke så mye med meg. Tenker hun. Livet mitt er lite. Ikke så spennende. Huset Fra Da Jeg Var Liten er ikke fylt med historier. Livet hun lever nå er det ikke hun som bestemmer over. Det er Sykdommen som bestemmer. Jobben finne ikke lenger. Bare henne. Beate. Og hunden. Maten er god.   Hun kan lage mat. Hun synes det er litt kjedelig å bare lage til seg selv. Venninne pleier å spørre henne: Hvorfor spør du ikke han kjekke naboen? Dere kan ta en kopp kaffe vel? Hva er det verste som kan skje? At han sier nei? Hvorfor skulle han?

Beate har tusen grunner til at han kan si nei. Hun har også femhundre grunner til at hun ikke skal involvere seg med noen nabo. Faktisk ikke å involvere seg med noen. Denne unge kvinnen har en svært alvorlig nevrologisk lidelse. Man kan ikke involvere noen i sånne ting. Det er ikke rettferdig. Venninne hadde fnyst Pyse. Du stenger verden for mye ute. Beate hadde blitt sur. De hadde ikke snakket mer om det. Det var fem år siden. Likevel. Det hadde vært fint. Å drikke kaffe med noen. Av og til. Eller ha noen å spise middag sammen med. Hun skylte tallerkenen. Hun var mett. Hun bestemmer seg for å la oppvasken stå til i morgen. Nå skal historien om de to brødrene ned på maskinen. Hun reiser seg og kjenner at foten er vond igjen. Foten og hele høyre ben. Nevropatisk  smerte. Hadde legen sagt. Hjernen sender signal til deg om at du har store smerter. Feilsignaler. Den smerten du føler er ikke riktig. Som fantomsmerter hadde hun spurt. Ja. Det er en god sammenlikning. Legen hadde smilt da han sa det. Vi skal prøve litt forskjellige medisiner. Beate hadde vært lettet. Hun hentet den ene resepten på apoteket samme dag som hun hadde fått den. Husk at du kan bli litt trøtt. Hadde apotekeren sagt. Hvor trøtt? Hadde hun spurt. Du kan ikke kjøre bil hadde han svart. Det gjør ikke noe, jeg kjører ikke. Beate tenker at hun hadde vært utrolig naiv. Og dum. Hun husker den lette følelsen hun hadde hatt. Hun trodde smertene skulle bli bedre. Lettere? Borte?

Den venstre foten verker. Hun smiler. Dett er en ung kvinne som har en alvorlig nevrologisk lidelse. Som kaster hundebærs på syklister. Som nekter å gjøre som legene sier og som ikke vil ha sterke smertestillende. Hun bestemmer seg for å banke på hos naboen i morgen. Fordi hun kan. Og tør. Og vil. Når hun har invitert Nabo. På en kopp kaffe. Skal hun sette seg ned å skrive. Hun vet hva teksten skal handle om.

Den skal handle om en ung kvinne. Som bor i en liten leilighet. Hun har hund. Og en alvorlig nevrologisk lidelse.

un hj Hun hadde forøkt medisinene HH   

Usynlig?

Det var ingen der. Ingen mennesker. Bare en liten hund. Den bjeffet ikke. Den snudde seg ikke mot henne engang. Den drev med sitt. Noen ganger snuste den lenge ett sted. Som om den tenkte seg om. Så gikk den videre til neste stopp.
Parken var stor. Og høstkledt. Det luktet råttent. Og kaldt. Mest råttent.
Det kommer en mann. Hunden bjeffer skarpt. Han hopper opp. Rekker bare opp til knærne på mannen. mann prøver å komme seg bort fra hunden. Han sier nei. Han rygger. Prøver å børste bort hunden. Til slutt blir hunden lei. Den snuser seg videre. Mannen forsvinner.Det blir stille.
Hvis hun lytter. Kan hun høre lyden fra byen. Det er som en jevn dur. Ikke høy. Jevn.
Hun hører at barna kommer før hun ser dem. Det er fire barn. De har med seg moren sin. Eller kanskje det er en dagmamma. Eller tante. Hun vet ikke hvem de er.
Hunden bjeffer høyt. Barna sier "så søt". De vil klappe hunden. "La hunden være". Damen vil ikke at de skal klappe hunden. Hun ser seg rundt. Og spør hvorfor ikke eieren er der. Hunder skal ikke gå løs i parken sier damen. Kanskje den har stukket av.
De forsvinner.
Hun er alene i parken. Bare henne og hunden..

Nå må du våkne! *kort novelle*

 
Trolllemor Har skrevet denne kortet novellen.Tusen takk for at jeg fikk lov til å bruke den i Skuffen. 

Klokken er fem. Akkurat fem. Hun prøvde å finne ut om hun noen ganger før hadde vært så heldig at hun hadde glimset på uret akkurat presis i det tallene gikk over fra 16:59:59 til 17:00:00.

Det å ha gjort det føltes nesten ut som en seier, som en deltagelse i et lite hverdagslotteri der ved kjøkkenbenken, som et tegn fra oven med lovnader, løfter og håp.

 Hun tenkte at hun burde huske datoen og klokkeslettet. Kanskje det skjer noe akkurat nå som er viktig og som hun vil forstå i en eller annen fremtid at hun hadde fått et tegn på. Et vardøg kanskje? Kanskje er det noen i familien som blir syke, Gud forby? Kanskje Vil dette tidspunktet mene noe senere.... kanskje..... kanskje våkner Eldar akkurat presis nå?
Like utenfor kjøkkenvinduet kan hun se rett på fuglehuset som Eldar satte opp for noen år siden. De har en flokk kjøttmeis som kommer hvert år, en annen flokk dompaper og noen få andre fugler i mindre grupper som kommer hvert år til samme tid hvert år. Og så har de ekorn som kommer opp til kjøkkenvinduet hennes for å be om mat. De liker hasselnøtter, og hun lar dem aldri vente lenge. Ekornene sitter forventningsfulle i karmen og titter inn på henne. Hun smiler og venter bittelitt, slik at den største av dem forsiktig skraper på vinduet for slik å oppnå gevinsten av en neve hasselnøtter fra en kjent hånd. De blir lagt på et fat under vinduet og der henter de dagsrasjonen hver dag. Eldar satte opp fatet der. Det var hans ide.

Hun steker 2 fiskekaker. Nå som Eldar ikke er hjemme blir det lite tid brukt ved ovnen. Hun er ikke så nøye med seg selv når det kommer til det kulunariske. 2 fiskekaker på brødskive med ketsjup er mat nok. Når Eldar kommer hjem igjen skal hun lage torsketunger, koke fiskerogn og servere elgsteik. Han er så matglad Eldar. Da de først giftet seg spiste han bare kokte poteter og sild. Hun smiler ved tanken på de vittige første år som gifte. De hadde en motorsykkel og den satt de på både hun, Eldar og lille Lisbeth. Da Einar kom kjøpe de bil. Den hadde de da Morten ble født men måtte bytte den ut da lille Irene gjorde sin ankomst.

Hjemmelagde fiskekaker er egentlig ganske godt, tenker hun mens hun betrakter de nøttespisende ekornene like utenfor. Hun er glad for at hun har fryseren ganske full av fiskemat. Da trenger hun ikke å tenke på slikt på en stund. Da rekker Eldar å komme seg litt før han må ut på sjøen å fiske nye forsyninger. Snart kommer hverdagen tilbake. Snart. Kanskje akkurat nå, klokka 17.

Den gule bilen som kjørte i mot dem i andre kjøreretning spilte høy musikk. Hun husker godt irritasjonen hun følte av å ikke kunne røre seg samtidig som den dunkende musikken boret seg inn i øregangene og forplantet seg ut i resten av kroppen på en måte som gjorde at hun ikke klarte å fokusere eller konsentrere seg.

Det neste hun husker er å våkne på sykehuset. Uten dunk. Uten musikk. Uten Eldar. Eldar hadde sovnet.

Klokka er fem. Akkurat fem. Kanskje han våkner nå?

Angstens skygge

Raskt løper hun oppover trappa, forbi rommet med den låste døren. Hun tenker ikke, føttenes raske tramp høres like godt som hjertet føles. Jeg er ikke redd, prøver hun å overbevise seg om, jeg er snart oppe! Straks foten treffer øverste trinn på trappen strekkes blikket hennes mot døren hun skal inn. En uklar skygge henger etter henne, en del av henne selv som utstrakt, ligger igjen noen trinn lenger nede, som om hun når som helst kan trekkes nedover igjen.

Umerkbart smetter hun inn døren, smeller den igjen med et dunk og et ettersmell som et ekko fra de andre dørene. Lengst inne i rommet ramler hun ned; puster; kikker; venter. Ikke trygg enda, men snart.

Han kommer ikke, han blir der han er, han kan ikke ses, bare føles. Han finnes, men bare i hennes frykt. Nå er han utestengt, bak døren er hun trygg. En stund.

**********
Skrevet av oppsummert

.......

Henrik lo av noe Elena sa. Hun lo også.

Dette minnet om at de lo sammen er i henne. Hun vet at de må ha ledd sammen mange ganger, hun husket ikke når de sluttet. Latter og hud. Når ble dagen grå? Når ble den full av alt det som ikke ble sagt, alt som ikke ble sett? Musikken hennes er i henne overalt, lister seg inn i søvnen, i jobben, i maten, i hagen overalt. Hun vet ikke hva hun føler, hun hører det. Han har blitt til noen som ikke er. Ingen ord, ingen meninger, ingen latter, ikke sinne. Når han drikke våkner han. Alkoholen skaper et menneske som hun ikke kjenner. Han mener ting som hun ikke forstår, han snakker tull, og ser ikke selv at han dummer seg ut. I begynnelsen var det lettere, da var han i det minste noe som liknet på tilstede, nå ser hun at han bare glir lenger bort. Hvis hun skal gå må hun være sikker. Ikke tvile, men kjenne at det er å gå som er riktig. Hvis hun går, kan hun ikke snu. Hvis hun skal bli må det være av riktige grunner. For henne, ikke for ham. Hun tviler. Hun spiller musikk og håper at hun slutter å tvile. Henrik setter fra seg posen fra polet på kjøkkenet. Han kikker inn og sier hallo til Elena som sitter og blar i cd platene sine. Han spør om hun vil ha ett glass vin, hun smiler fort og sier ja takk. Han finner en flaske hvit i kjøleskapet. Åpner. Skjenker. Smaker. Tar med seg glassene ut i stua. I dag er det Jazz. Han hater jazz, men gidder ikke si noe. Tar en stor slurk vin og finner avisa.  Elena prøver å tenke ut en ting det går an å si. Fortsetter å lete gjennom musikken. Hun vet at Henrik hater jazz, men hvis han vil bytte, er det bare å si fra. Henrik sier ikke fra. Han drikker mer vin. Skjenker et nytt glass og hun vet at han snart kommer til å reise seg, hente telefonen sin og ringe til noen. Henrik drikker vin og tenker at Elena har blitt stille. Hun er her, men ikke her. Han vet ikke hva han skal si mer. Hun spiller musikk som han hater, kanskje hun gjør det med vilje. Han tenker på da de traff hverandre. Elena hadde virket som hun orket alt. Modig og stødig og morsom. Med noe som virket fjernt og tandert. Henrik fikk lyst til å vite alt om henne. Ta vare på henne. Hun fortalte masse. Åpent og ærlig. Stadig med en sårhet han ikke forsto.  Mange år senere forstår han at hun ikke ønsker at han skal se noe annet enn det hun ønsker han skal se. Hun sitter med vinen sin og musikken sin og gjemmer seg. Han opplever at han bor sammen med et menneske han kanskje liker, men som han ikke vet hvem er. Han reiser seg. Henter telefonen sin og ringer sin bror. Broren spør hvordan det går. Henrik forteller om jobben. På jobben går det bra. Han kommer til å rykke opp. Få en jobb der i betaler bedre, mer ansvar, mer penger. Broren forteller at han skal kjøpe ny bil. Henrik forteller at det har Elena og han også tenkt på. De har ikke bestemt seg for hva slags de skal ha. Broren lurer på hvorfor de skal ha ny bil? Henrik kommer ikke på noe annet å si enn at de kanskje skal bli flere. Han hører at Elena hoster litt. Hun ser lenge på han, reiser seg og går på kjøkkenet. Broren blir glad. Han har tre barn og en kone som er diger, men blid. Han snakker om hvor mye mer livet blir med barn. Henrik kjenner at dette bærer feil av gårde. Avslutter og skjenker seg ett glass vin. Elena er på kjøkkenet. Hun lurer på hvorfor Henrik snakker om barn og bil til broren sin når hun aldri har hørt noe om det. Hun lurer på om han egentlig ønsker seg barn og ny bil. Hun vet ikke engang om han ønsker seg henne. Hun tapper vann i et av de store glassene. Tapper til hun er sikker på at vannet er iskaldt. Drikke sakte vannet mens hun ser ut av vinduet. Ute har det ikke blitt helt mørkt enda. Elena gidder ikke å spørre hvorfor Henrik snakker om barn og ny bil. Hun gidder ikke spørre hvorfor han ikke snakker med henne om slike ting først. Hun lar alt ligge, tar med seg kartong med vin til stua. Drikker opp glasset sitt med hvitvin og skjenker ett glass rødt. Henrik snakker i telefonen med en kompis, han vifter mot henne med tom glass. Hun skrur opp lyden. Later som hun ikke ser han. Tenner en sigarett inne.unHun finner fyrsikkerh Ute har det blitt helt mørkt. Bare gatelysene nede på veien lyser. Det skinner i litt fuktig vei. Nesten som håp. Hun lurer på om hun skal gå til ham å si at hun drar. Hun prøver å kjenne etter hva det betyr. Å gå fra Henrik betyr ingenting og alt. Hun vet at innerst inne bryr hun seg for mye om han til at hun kommer til å gå sin vei. Hun vet at hun kan få ham til å kaste henne ut. Det at han velger ville gjort alt lettere. Men feigere. Feigere enn hun liker. Kanskje hun er feigest bare ved å ikke gjøre noe. Hun hører Henrik snakker ivei i telefonen. Han begynner å bli full. Har alle planene klart for seg. Han liker å planlegge, Henrik. Det ble aldri noe av noen av planene.  Uten noe går Elena og legger seg. Hun kan høre stemmen til Henrik gjennom alle veggene. Den snakker om alt de snart skal gjøre. Elena vet at i morgen er vanlig dag.

Sørgesvøp..

Stig har dusjet helt til vannet er kaldt. Han tørker seg og ser seg i speilet. Han burde trene mer, men ser ikke så aller verst ut. Har fremdeles tykt hår. Brune øyne som Solveig forelsket seg i den gangen. Brune øyne er tillitsvekkende mente hun. Marius arvet Stigs øyne og Solveigs humør. Det pleide mormor å si med en liten antydning i stemmen. Stig sukker, kler på seg og låser opp døra til badet. Han hører at hun skriver. Uten flyt. Sånn har det vært etter at Marius døde. Hun kunne skrive i timevis da han var liten. Konsentrert og sikker kunne hun sitte. Med Marius rundt seg. Marius med bråk og latter og gråt. Hun skrev, hun trøstet, hun skar brød og lo. Når hun skrev var det alltid som en jevn og sikker strøm av ord. Nå kom tastelyden nølende og usikker og rykkvis. Som om hun ventet på at Marius skulle komme tilbake med latter og lyd og krav.

På jobben er Stig velkommen. Ikke her. Her er alt i sørgesvøp og stillhet. På jobben er verden blitt vanlig. De første ukene snakket alle til ham med dempet stemme. Nå snakker de med vanlig stemme og det er blitt lov å le igjen. Stig har også lov til å le. Han ler på jobb. Han lurer på om han lo like mye på jobb før, eller om man har en kvote i løpet av dagen man må le. Solveig ler ikke lenger. Han tror ikke det. Hun ler ikke når han er der. Han ler ikke når hun er der. Men han ler jo på jobb? Har Solveig et sted hun ler som han ikke vet om? Hun jobber jo ikke enda. Hvor ler hun? Sammen med venninner? Har hun venninner nå? Da Marius ble syk, ble det ikke tid til andre. Bare Marius. Da han døde var det ikke plass til andre. Bare fraværet av Marius. Stig går sakte ned trappa. Bildene av Marius henger overalt. Marius som ler mot kamera og verden. I regntøy, i badebukse. Marius tre år, Marius tolv år, Marius første dag på skolen, Marius tretten år uten hår. Øynene har en mørk glans. Stig husker den dagen Marius hadde forklart dem at han døde. Med den mørke glansen i blikket. Etter den dagen har ikke Solveig skrevet mer. Stig kommer seg inn i stua til Solveig. Han spør med litt glad stemmer om det går fint med skrivingen. Solveig snur seg så vidt, legger maskinen ned og forteller at hun har ryddet i hagen. Stig nikker og sier at så bra. Etterpå er det stille. Stillheten gjør at Stig går på kjøkkenet. Åpner kjøleskapet. Det finnes ikke mat. Ikke melk. Ikke juice. Ikke egg. Kjøleskapet er aldeles tømt for alt. Han spør ikke. Ketchupen de har hatt fra Marius er også borte. Alt er borte. Hun har ryddet. Han går opp trappen og åpner rommet til Marius. Det er borte. Solveig hører at Stig åpner kjøleskapet. Det blir stille ganske lenge. Etterpå går han opp. Hun vet at han ikke har vært på rommet til Marius på lenge. Bare hun. Hun har sittet der. Hun har vært der.Sammen med minnene. Nå er de borte. Hun har ryddet dem bort. Etter at hun hadde ryddet i hagen, begynte hun å skrive. Ordene låste seg. Stillheten etter Marius var så høy at det ikke kunne gå an. Hun hadde gått opp på rommet hans. Pakket ned plakater, fotballsko og alt det vanlige gutterotet som hun hadde irritert seg sånn over da han levde. Etter at han var død kunne hun ikke røre noen ting. Nå hadde hun pakket han ned. Han var borte. Død. Alle tingene hadde hun båret på loftet. Hun hørte at Stig var på vei ned igjen. Hun tenkte at han kom til å være sint. Hun åpnet maskinen og begynte å skrive med jevn takt.Stig står i døra og ser at Solveig skriver. Hun skriver jevnt. Sånn som før Marius døde. Som om han ikke hadde vært her. Stig vet ikke hva han skal føler eller si. Solveig skriver, han tror i alle fall hun skriver. Han hører at hun tapper jevnt på tastaturet. Alle Marius sine ting er borte. Har hun kastet dem? Brent dem på vårbålet ute i hagen? Han spør henne hvor tingene til Marius er. Hun legger maskinen ned, ser på ham og sier rolig at hun synes det er på tide at vi kommer oss videre. Til livet uten Marius. Stig synes de kunne blitt enige. Solveig sier at når det gjelder sorgen rundt Marius har vi ikke noe språk. Derfor gjorde jeg det jeg selv synes var best. Sier Solveig. Reiser seg og sier at hun vil gå og handle.

Borte..

Jeg ble bare borte. Billedlig talt. Bokstavelig talt. Borte. Man skulle tro at det er vanskelig. Å forsvinne. Det er lett. Det er nok ikke lett å forsvinne helt. Jeg har fremdeles fødselsnummeret mitt. Navnet mitt også. Nesten. Jeg byttet etternavn. Jeg byttet  adresse. Flyttet til et annet sted av landet. La alt det gamle bort. Alle tabber. Alle bragder.  Bli ny. Står det. I ukebladene. Og på Tv. De vet ikke hvor lett det egentlig er. Og vanskelig. Min historie er borte nå. Ingen vet om den. Ikke her. I denne lille bygda. Hvor man skulle tro alle vet alt om alle. De tror det. De som bor her også De kjenner ikke meg. De kjenner det jeg vil de skal kjenne. Reflektert morsom dame. Ikke så gammel, men ikke så ung lenger heller. Flink til å gjøre jobben min. Trives godt alene. Gjør lite vesen av meg. Hyggelig. Privat. Alle trives ganske godt med at jeg er som jeg er nå. Jeg tar ikke for mye plass. Til å være slitsom. Jeg tar ikke opp for lite plass. Til at noen trenger å synes synd på meg. Akkurat passe. På alle måter. Akkurat passe tykk. Akkurat passe morsom. Akkurat passe flink. Egentlig kunne jeg hete Akkurat Passe. Det er nok ikke lov.
Det er behagelig. Å være Akkurat Passe. Jeg kan være det. Helt til noen finner ut hvem jeg egentlig er.Da må jeg bli ny igjen. Et annet sted. Livets Sirkel.