Sørgesvøp..

Stig har dusjet helt til vannet er kaldt. Han tørker seg og ser seg i speilet. Han burde trene mer, men ser ikke så aller verst ut. Har fremdeles tykt hår. Brune øyne som Solveig forelsket seg i den gangen. Brune øyne er tillitsvekkende mente hun. Marius arvet Stigs øyne og Solveigs humør. Det pleide mormor å si med en liten antydning i stemmen. Stig sukker, kler på seg og låser opp døra til badet. Han hører at hun skriver. Uten flyt. Sånn har det vært etter at Marius døde. Hun kunne skrive i timevis da han var liten. Konsentrert og sikker kunne hun sitte. Med Marius rundt seg. Marius med bråk og latter og gråt. Hun skrev, hun trøstet, hun skar brød og lo. Når hun skrev var det alltid som en jevn og sikker strøm av ord. Nå kom tastelyden nølende og usikker og rykkvis. Som om hun ventet på at Marius skulle komme tilbake med latter og lyd og krav.

På jobben er Stig velkommen. Ikke her. Her er alt i sørgesvøp og stillhet. På jobben er verden blitt vanlig. De første ukene snakket alle til ham med dempet stemme. Nå snakker de med vanlig stemme og det er blitt lov å le igjen. Stig har også lov til å le. Han ler på jobb. Han lurer på om han lo like mye på jobb før, eller om man har en kvote i løpet av dagen man må le. Solveig ler ikke lenger. Han tror ikke det. Hun ler ikke når han er der. Han ler ikke når hun er der. Men han ler jo på jobb? Har Solveig et sted hun ler som han ikke vet om? Hun jobber jo ikke enda. Hvor ler hun? Sammen med venninner? Har hun venninner nå? Da Marius ble syk, ble det ikke tid til andre. Bare Marius. Da han døde var det ikke plass til andre. Bare fraværet av Marius. Stig går sakte ned trappa. Bildene av Marius henger overalt. Marius som ler mot kamera og verden. I regntøy, i badebukse. Marius tre år, Marius tolv år, Marius første dag på skolen, Marius tretten år uten hår. Øynene har en mørk glans. Stig husker den dagen Marius hadde forklart dem at han døde. Med den mørke glansen i blikket. Etter den dagen har ikke Solveig skrevet mer. Stig kommer seg inn i stua til Solveig. Han spør med litt glad stemmer om det går fint med skrivingen. Solveig snur seg så vidt, legger maskinen ned og forteller at hun har ryddet i hagen. Stig nikker og sier at så bra. Etterpå er det stille. Stillheten gjør at Stig går på kjøkkenet. Åpner kjøleskapet. Det finnes ikke mat. Ikke melk. Ikke juice. Ikke egg. Kjøleskapet er aldeles tømt for alt. Han spør ikke. Ketchupen de har hatt fra Marius er også borte. Alt er borte. Hun har ryddet. Han går opp trappen og åpner rommet til Marius. Det er borte. Solveig hører at Stig åpner kjøleskapet. Det blir stille ganske lenge. Etterpå går han opp. Hun vet at han ikke har vært på rommet til Marius på lenge. Bare hun. Hun har sittet der. Hun har vært der.Sammen med minnene. Nå er de borte. Hun har ryddet dem bort. Etter at hun hadde ryddet i hagen, begynte hun å skrive. Ordene låste seg. Stillheten etter Marius var så høy at det ikke kunne gå an. Hun hadde gått opp på rommet hans. Pakket ned plakater, fotballsko og alt det vanlige gutterotet som hun hadde irritert seg sånn over da han levde. Etter at han var død kunne hun ikke røre noen ting. Nå hadde hun pakket han ned. Han var borte. Død. Alle tingene hadde hun båret på loftet. Hun hørte at Stig var på vei ned igjen. Hun tenkte at han kom til å være sint. Hun åpnet maskinen og begynte å skrive med jevn takt.Stig står i døra og ser at Solveig skriver. Hun skriver jevnt. Sånn som før Marius døde. Som om han ikke hadde vært her. Stig vet ikke hva han skal føler eller si. Solveig skriver, han tror i alle fall hun skriver. Han hører at hun tapper jevnt på tastaturet. Alle Marius sine ting er borte. Har hun kastet dem? Brent dem på vårbålet ute i hagen? Han spør henne hvor tingene til Marius er. Hun legger maskinen ned, ser på ham og sier rolig at hun synes det er på tide at vi kommer oss videre. Til livet uten Marius. Stig synes de kunne blitt enige. Solveig sier at når det gjelder sorgen rundt Marius har vi ikke noe språk. Derfor gjorde jeg det jeg selv synes var best. Sier Solveig. Reiser seg og sier at hun vil gå og handle.