Kopp..

Begravelsen er vakker. Blomster overalt, fargerike blomster. Ikke liljer og nelliker, men fargerike glade blomster som ikke på noen måte virket forstyrrende eller støtende.Den gamle mannen har blitt gammel plutselig. Tynnere, mer sammensunket sitter han på benken på første rad. Det virker ikke som om han enset hva som skjer. Han sitter der fordi noen hadde bedt han sitte. Han var der fordi noen hadde puttet han i en bil og kjørt han til kapellet. De har gjort alt samme, hun har ledd. Ordnet og bestemt. Nå ligger hun i kisten og han er alene sammen med minnene. Organisten spiller opp til den første salmen. Den må synges med lys stemme. Det er vanskelig å få sangen til å bli fin. Et par gamle damer og en mann loser resten av gravfølget gjennom sangen. Den gamle mannen synger ikke.Etter begravelsen blir han kjørt hjem. Han ville kjørt selv, er flink til å kjøre. De har kjørt mye sammen. Hun pleide å pakke kurven med mat og drikke. De kjørte til steder de likte, eller steder de ikke hadde vært. Han hadde solgt den store bilen da de møttes. Hun likte ikke store biler. Han elsket henne.  Ola sitter i det store huset sitt som ikke var så stort før. Overalt er hun. Sølvtøy og pene kopper. Det lukter henne på soverommet, og kan vet at han må dusje i dag. Han vil gå ned på senteret og kjøpe litt mat. Han vet at hun ikke ville at han skulle bli sjaskete gammel mann som bare savner. Han tok en innsovnings tablett i går kveld og kjenner at søvnen har tatt bort noe av den fjerne følelsen han hadde. Han savner den litt og bestemmer seg for at han får klare seg uten tabletter fra nå av. På senteret har de tatt frem tulipaner og små påskeliljer i potter. Uten å tenke kjøper han med seg en liten potte med de små, gule liljene. Han rekker å tenke at Liv kommer til å bli glad for dem. Da husker han at hun ikke kommer til å være hjemme. Hun er ikke der lenger. Han står litt ubesluttsom med blomstene. Han tenker at han kan ta dem med til graven hennes, så hun får dem likevel. Han spiser på kafeteriaen. Svinestek med saus og potet. Maten kjennes fremmed i munnen, men er mat. På vei hjem kommer han på at han har glemt blomstene i kafeteriaen. Han stopper litt opp. Tenker seg om og snur. Når han spør etter blomstene rister de på hodet. Han kjøper nye, og rusler mot huset. Det kjennes bedre å ha en plan. Han går inn, kler seg med pen bukser og setter seg i bilen. Smerten hugger i ham. I Livs sete ligger skjerfet hennes. Han plukker det opp og holder det inntil ansiktet. Det lukter henne, og hvis han lukker øynene er hun her, ved siden av ham. Han sitter litt med skjerfet inntil ansiktet og øynene lukket. Så trekker han pusten dypt, starter bilen og kjører. Ole parkerer på parkeringen til kirkegården. Det er vakkert her. Rolig tilbaketrukket fra veien. Graven er helt ny. Noen har lagt alle blomstene som var på og rundt kisten, på graven. Han ser på den lille potten med påskeliljer. Den ser stusslig og liten ut. Forsvinner i blomsterhavet. Han bestemmer seg for å ta den med hjem. Snøen holder på å bli borte. Det tiner overalt. Han trodde han skulle føle seg nærmere Liv her. At han skulle kunne snakke med henne gjennom graven. Her er det tomt. Ingen Liv. Hun er mer hjemme og i skjerfet i bilen. Graven er bare ensom. Han tar med seg potten med påskeliljer og rusler mellom gravene opp bakken. Opp på høyden stopper han og snur seg. Han har utsikt over alle gravene. Like ved foten hans, til venstre på stien står det Marius på steinen. Ingen blomster.  Ingen pynt. Bare Marius og datoer. Ole regner fort i hodet, en gutt på tretten år er det som ligger her. Han heter Marius og er ikke mer. Liv var syttito. Ole setter den lille potten med påskeliljer på graven til Marius. Ole er hjemme. Huset er fullt av blomster. Han tror Liv ville frydet seg med så mange blomster i stua. Han hater alle sammen, men vet at de er ment godt, får seg ikke til å kaste dem. I dag har han laget middag selv. Og vasket opp. Det pleide å være hans jobb. Å vaske opp. Liv pleide sitte ved kjøkkenbordet. Med koppen sin. Han ser seg rundt etter Livs kopp. Og husker. Han har knust den. Da Liv døde. Smerten over koppen kommer kastet over han. Kanskje det er smerten over Liv. Eller begge. Det er for sent nå. Søppelet er tømt. Bilen er her på tirsdager. Det var i går. Han tar på jakke igjen. Han må finne en ny kopp til Liv.