en

Hun våkner av at lyden er borte.

Utenfor har hagen begynt å våkne etter vinteren. Lerketreet har fått stå og slippe greiner ned på bakken. De er knudrete og ser gamle ut.

Hun tenker at det ikke kommer til å bli annerledes. Hun vet ikke hvordan det kan ordnes og det gjør ikke han heller. Følelsen av og ikke kunne gjøre noe er helt lammende. Fjerner alt annet til ingenting. Hun går til lerketreet og plukket opp en kvist. Den knekker lett uten å bøye seg det minste.


Solveig samler sammen alle kvistene under lerketreet. Det blir en stor haug med kvist.

Inne i huset finner hun en flaske med tennvæske. Hun tar med tennvæske, fyrstikker og en pakke med sigaretter ut i hagen. Kvistene brenner godt og hele hagen blir full av vårluft. Hun skynder seg rundt i hagen for å finne mer som kan brennes. Bedene er fulle av fjorårets planter som har blitt til fuktig, halvråttent mat til bålet. Det kjennes som om hun ikke har hatt det travelt på lenge.

Hun drar frem den ødelagte stolen som har ligget slengt under verandaen i to år. Den brenner godt. Gir fra seg en lukt mens den brenner som minner henne om mormor og morfar.

Hun setter seg på huk ved siden av bålet og tenner en sigarett. Røyken fra sigaretten blander seg med lukten av litt fuktig vårbålrøyk. Ryddingen og båltenning har gjort at hun føler seg lettere, mindre lammet. Hun finner en rake og raker bort rusk fra plenen. Hagen er kanskje klar.

Inne i huset setter hun seg ved bordet. Maskinen står klar til å brukes. Hun drikker kaffe og kjenner at ordene må tvinges. Når ord tvinges blir de kanskje rette. Kanskje ærlige. Hun hører at han kommer hjem. Han roper ikke hallo. Han kommer ikke inn i stua. Han går i dusjen. Hvordan skal de begynne?


Stig dusjer. Tenker at han kan dusje lenge for å slippe og se henne. Henne med all denne sorgen han ikke forstår. Hvordan kan man sørge alltid. Ikke jobbe, ikke spise, ikke sove, bare sørge. Den store sorgen hadde presten på sykehuset sagt den gangen. Da han kom hjem hadde hun ryddet i hagen¨. Tent bål og ryddet. Hagen som alltid er vakker om sommeren. Han kjenne at ryddingen hennes har tent ett håp i ham om at hun skal komme tilbake. Likevel orker han ikke slutte å dusje.


Solveig tenker på minner. Hun vet at hun må ut nå, hagen forklarte henne det. Det er ikke lov å bare være i minner. Stig tror hun sørger. Hun har ikke begynt å sørge enda. Hun er i minnene. Hvis hun begynner å leve eller le, vil minnene bli mindre tydelige. Mens Stig har sørget helt på egenhånd har Solveig vært i minnene.